was successfully added to your cart.

Tredje reisebrev fra Laila og Ken

31. juli 2018

Colonialens eiere, Ken og Laila trenger jo også en ferie i blant. Men når liv, interesser og jobb går hånd i hånd, er det jo ikke til å komme unna at deres ferieopplevelser også blir noe å fortelle hjem om. Dette er det tredje reisebrevet fra Laila, fra deres opphold i Frankrike.

Mitt første møte med François Saint-Lo sine viner var høsten 2017. Vi var i Amsterdam på en sinnsykt kul vinbar som het Glou Glou. Baren hadde et veldig bra utvalg med naturvin og med flere flinke folk som anbefalte oss sykt mye deilig vin. Men det var vinen fra François Saint-Lo som utmerket seg spesielt,  og vi fikk kjøpt med oss noen flasker med Gamin og Hey Gro hjem til Norge.

Vi smakte Les Fontenelles 2015 hjemme i Bergen i romjulen og det var en helt himmelsk Chenin Blanc. François Saint-Lo overtok en nesten helt døende vinmark, Les Fontenelles, og har siden pleiet og tatt vare på den uten noen form for kjemikalier. Vinmarken har blomstret siden overtagelse for 3 år siden, og har fremdeles ekstremt lav avkastning og gamle vinplanter. Men i dag har marken et blomstrende liv. Les Fontenelles 2015 har en kompleks nese med lag på lag av aroma som sitrus, aprikos, epler, hvite blomster, honning og våt stein. Det er virkelig en forførende vin med veldig høy syre, god fylde, lav alkohol – den sitter lenge i. Helt nydelig vin med stor personlighet

 

Jeg har siden prøvd å tilegne meg kunnskap om produsenten, men med unntak av et par artikler på nettet, har det vært veldig lite informasjon å finne. Jeg har lett etter vinene hans på barer og i vinbutikker når jeg har hatt mulighet, men det har vært helt håpløst. På et tidspunkt var jeg litt redd for at jeg aldri skulle få smake vinene igjen, og vurderte å ta turen tilbake til Amsterdam ens ærend for å dra på Glou Glou.

 

Når vi nå er i Loire, har vi så klart spurt alle vinfolk vi har møtt på om François. Alle sier de har hørt om ham, men ingen har smakt vinene og sier de er helt umulige å få tak i. Kan det virkelig være så håpløst, tenker vi.

Vi har klart å finne kommunen han bor i – Berrie – og det er vel egentlig det. Det er ikke så veldig langt unna Guiberteau, så når vi er med Brendan, spør vi selvsagt om han kjenner til ham. Brendan svarer at det gjør han, men han har aldri møtt ham, og vet ikke akkurat hvor han bor, men Berrie er bare 15 minutter unna. Han legger til at vinene François Saint-Lo lager er omdiskuterte, og at vinfolkene her nede er noe skeptisk til hans levesett og måten å lage vin på. «Hans levesett?» spør vi litt uforstående, og Brendan svarer at han har laget et eget lite samfunn. Vi blir selvsagt enda mer nysgjerrige, og bestemmer oss for å kjøre en omvei for å prøve lykken.

 

Vi kjører inn til den lille landsbyen som er helt død. Vi møter kun på ett menneske, en portugisisk kvinne som verken snakker engelsk eller kjenner til navnet François Saint-Lo. Butikkene er stengt og vi kjører egentlig bare rundt i blinde. Tiden går og etter et nytt søk på mobilen finner vi en link med adressen hans via telefonkatalogen! Akkurat når vi nesten var klare til å gi opp. Vi taster inn adressen på GPSen og kjører videre.

Vi kommer frem og lurer umiddelbart på om vi har fått feil informasjon igjen. Området ser forlatt ut. Vi kjører litt lenger ned og ser en minivintønne ved en port – og på tønnen står det: François Saint-Lo. Tampen brenner. Så kommer vi inn til en liten åpen plass og føler brått at vi trenger oss på. Foran oss ligger et lite bruk hvor høner går fritt rundt på eiendommen. Huset er nokså åpent og vi ser plutselig rett inn på en fyr som sitter med en kaffe og sigg i andre etasje.

En ung kar kommer ut gjennom porten og vekker oss fra vår usikkerhet. Vi spør om vi har kommet til François Saint-Lo, og han svarer «ja, han bor her. Men hva gjelder det?» Vi forklarer at vi er veldig interessert i vinene og gjerne vil kjøpe litt – hvis det er mulig?

Han ser litt skeptisk på oss og spør oss hvordan vi fant frem her. Vi svarer som sant er at adressen stod i telefonkatalogen. «Åh, søren også!» sier han og fortsetter: «Vi må huske å slette det. Vi ønsker ikke å bli funnet, skjønner dere». Ken og jeg blir begge, om mulig, enda mer nervøse og ser for oss at vi nå bare må kjøre tilbake igjen, når vi har vært så nærme målet. Men plutselig begynner han å le godt, smiler og sier: «Men nå er jo jeg her, og det er dere også – så da kan vi jo fikse noe». Vi puster lettet ut.

Vi tusler bortover gaten og han preiker i vei om bokollektiv og hvor fantastisk François er. Han legger ut om hans gjestfrihet og kunnskap og det er tydelig at François er en stor helt i hans øyne. Selv har han vært der i to år, og har vært ansatt i ett av dem. Nå har han ansvar for papirarbeidet, og er med i vinmakerne og i kjelleren – han gjør egentlig litt av det som trengs. Neste år vil han også få mulighet til å lage sin egen vin med hjelp av François og får muligheten til å låne utstyret som flere vinprodusenter i kollektivet får bruke. Dette er tydelig et lite samfunn hvor flere vinprodusenter får jobbet og gjort sitt, men der de deler utstyret mellom seg. François er spesielt opptatt av å gi muligheten til andre som ønsker å lage vin, men som ikke har kapital til å starte opp selv. Vi tenker tilbake til vårt møte med Brendan hos Guiberteau, og hvordan det er mange likheter i nettopp disse mulighetene. Nå skal det likevel sies at utstyret til å lage vin er av en helt annen kvalitet hos Guiberteau. Hos François Saint-Lo er det enkle forhold og gammelt utstyr. Konvensjonelt utstyr som man vanligvis finner i en kjeller, finnes ikke her. Dette er tydelig en produsent som ønsker å ta vinproduksjon tilbake i tid, med blant annet bruk av manuelle håndpresser.

Vi går ned til en kjeller som viser seg å være en gedigen grotte – det er i alle fall 10 meter under taket, og den er sikkert 500 kvadratmeter. Grotten er under konstruksjon, og Ken og jeg får en nærmest sakral følelse i kroppen av å komme inn hit. I grotten fortsetter vår guide å snakke om hvilke type utbygninger de ønsker å få til her, der det største prosjektet akkurat nå er å ta i bruk en egen brønn slik at de kan bli selvforsynte på vannfronten.

Så kommer han bort til oss med glass og sier «Skal vi ikke begynne å smake?». Han  fortsetter med å si at han håper at vi ikke har det for travelt, for av prinsipp tar de ikke imot besøkende som kun ønsker en 30 minutters smaking. Ofte blir gjestene værende til middag, og mange sover også over. Planen vår om et kjapt stopp her, for så å komme oss tilbake til familien i Angers var kjapt glemt – klart ville vi smake, og nei, vi hadde det ikke noe travelt. Jeg tar opp mobilen for å ringe min mor og jentene, men her nede er det selvsagt ingen dekning.

Viner vi smakte oss gjennom:

Les Palennes 16

Cabernet Franc

 

Intens og kompleks aromabilde med kirsebær, bringebær, fioler, tang og udefinerbare kryddertoner.

«Det er en duft jeg ikke klarer å sette fingen på her» sier jeg til Ken. «Er det sake?» foreslår han og jammen lukter det ikke ren, klar sake. Vinen har en slank fin kropp, høy syre, tørr, perfekt lett gripende tanniner og balansert alkohol – lang finish

Hey Gro 16

Grolleau

Ahh endelig – der var stilen, aromabilde, personligheten som jeg husket fra Amsterdam – jeg er i lykkeland; for et utrolig kjekt gjensyn!

Kompleks nese med lag på lag av blomster: kirsebær, rips, lyse plommer og estragon.

Høy syre, tørr, slank fin kropp og lav alkohol – type 9%! – lang finish

 

Gamin 16

Gamay

Komplekst og intenst aromabilde med lag på lag av kirsebær, plommer, fioler, snev av timian,

God kropp, høy syre, tørr, avslipte fine tanniner balansert alkohol – lang finish

 

Les Palennes 15

Cabernet Franc

Intens og komplekst aromabilde med kirsebær, bringebær, fioler, kryddertoner og paprika.

Slank fin kropp, høy syre, tørr, perfekt lett gripende tanniner og balansert alkohol – lang finish. Dette er en vin som har bydd på problemer tidligere, den var nokså reduktiv i starten, og dermed ikke sluppet for salg før nå. Men nå har vinen definitivt gått dette av seg.

 

Le Bois Guyon 14

Cabernet Franc

Intens og komplekst aromabilde med solbær, kirsebær, bringebær, blomstereng og pepper.

Slank fin kropp men med mer kompleksitet og vekt enn de foregående. Høy syre, tørr, pent integrerte tanniner og balansert alkohol – lang finish

 

Vår guide foreslår at vi skal komme oss opp av grotten: «Jeg tror vi trenger litt frisk luft!». Vi sier oss enige, vi er litt usikre på hvordan oksygennivået egentlig er her nede. Vi kommer oss opp og ut til en skinnende sol. Murerne har tatt seg en pause i varmen, solen steker og jeg er overlykkelig og i ekstase. For en uendelig kjekk smaking av fantastiske viner som passer meg og mine gane som hånd i hanske. Med siggen i munnviken kommer vår guide ut med det eneste som kunne toppe stemningen: en flaske Petnat! Og for en Petnat det er. Ken smiler fra øre til øre og ymter frempå at vi kanskje bare skulle blitt værende her. Men nå er dekningen på plass igjen og det samme er virkeligheten. Telefonen ringer og familien lurer på om vi er langt unna, og om vi kanskje skulle spise noe sammen. Vi må raske på, kjøpe noe vin og komme oss på veien igjen.

François Saint-lo Pet 17

Chenin Blanc

Superfrisk lett perlende musserende. Aroma av sitrus, pære, stikkelsbær og med et udefinerbart urtepreg. Slank fin kropp/fylde med veldig høy syre. Vinen er tørr med lav alkohol og lang finish. Ooh lala – er dette den beste petnat jeg har smakt? Tror det, uansett blant de aller beste – nydelig leskende frisk saftig fruktjuice med lang finish.

 

Ken spør om det er mulig å kjøpe med en flaske, og vår guide går og sjekker. Han kommer tilbake og sier at vi kanskje ikke burde ha åpnet denne her – det er bare fire flasker igjen og de ønsker han nok selv.

Vi takker for et usedvanlig hyggelig besøk. Med en ekstrem gjestfrihet og generøs smaking er vi helt i ekstase. Selv om vi ikke fikk møtt vinmakeren, så har vi endelig fått mye mer kunnskap om vinene – og en åpen invitasjon til å komme tilbake når som helst. «Bare ikke fortell noen adressen vår – vi har ikke nok vin til alle».

 

Vi sier au revoir og drar tilbake til mor og barn 4 timer senere enn planlagt og avtalt. Sånn kan det gå når man får hilse på vinene til François Saint-Lo!

 

Hva som slår meg mest med vinene til François Saint-Lo er renheten på frukten og helt klart den ekstreme syren, samt en myk fløyelsaktig konsistensen på juicen. Hva som skiller han mest i hans arbeid er arbeidskraften han har tilgjengelig under høsting – det er liten produksjon og forholdsvis lite druer som skal plukkes så arbeidet kan være unnagjort på et par timer og arbeidskraften hiver seg rundt kjapt. På denne måten kan han ta avgjørelser om plukking når han mener druene er perfekt. For han så er det når maks syrestruktur er på topp.

 

Det andre som skiller ham fra andre, er den naturlige annengangs gjæring på fat. Etter at vinene har ligget i dvale over vinteren og temperaturen stiger på våren, året etter høsting starter annengangsgjæringen. Dette resulterer i høyere syrestruktur og for de bløte tanniner mener han at manuell håndpresse er det beste og enklest å styre. Under pressing jobber han 24 timer i døgnet for å gjøre jobben selv og overlater ikke dette til noen da han anser det for ekstremt viktig for sine viner.

 

Om noen naturvinselskere leser dette og ønsker å smake vinene så er de å finne på vinbaren Glou Glou i Amsterdam og på noen få naturvinbarer i Stockholm, Paris, København, London, Tokyo og Brooklyn  – og la oss håpe at de kommer til oss her i Norge på et tidspunkt!